Skipresidenten trekker seg

Skipresidenten trekker seg 17.03.2022

Den 17.03.2022 meddeler Erik Røste til NRK at han trekker seg: https://www.nrk.no/sport/roste-bekrefter-til_nrk_-gir-seg-som-skipresident-_-stiller-ikke-til-gjenvalg-1.15897551

Skipresidenten sier her at han gjerne skulle ha vært hopp-saken foruten, utover dette hadde ikke hopp-saken noen betydning for hans beslutning. Kommentaren for øvrig var at saken hadde tatt for lang tid, ikke at den hadde vært problematisk i forhold til NSFs regelverk, som åpenbart har vært brutt.

Det er ikke oppsiktsvekkende at skipresidenten velger å referere til de lyse sidene i forbindelse med å melde sin avskjed, som for eksempel alle de gullmedaljer Norge har tatt i hans tjenestetid. Utfordringen er imidlertid om NSF, og norsk idrett for øvrig, kan leve med å overse de massive bruddene på “regelverket”, herunder de økonomiske konsekvensene og omdømmetapet, uten at dette får noen som helst konsekvenser for de involverte.

Er det i orden at skipresident, generalsekretær og styre bare trekker seg, eller ikke blir gjenvalgt, og så står NSF tilbake på stedet hvil? Alle ansvarlige får amnesti, er ansvarsfri, og er ute av organisasjonen uten en gang saklig kritikk? Skipresidenten sitter i tillegg igjen i FIS Council, fjernt fra alle de problemer han har skapt.

Hvordan forholder dette seg til at det i mange sammenhenger hevdes at styrene sammen med ledelsen i norske idrettsorganisasjoner ikke har ansvar, og at dette er ett av problemene, jfr også Hildrum-rapporten om NSF. Selvfølgelig har de ansvar, men holdningene i idretten er fullstendig feil, ikke regelverket. Det synes som om det legges ned mye mer ressurser for å komme rundt eller unna regelverket, enn å forvalte NSF innenfor rammen av regelverket, jfr. også evalueringsutvalgets rapport, som fullstendig overser de massive bruddene på regelverket. Derfor er det kanskje på tide å sette et eksempel, slik at fremtidige presidenter, styrer og generalsekretærer oppfatter å sitte i reelt ansvar.

Erik Røste, Åge Skinstad og Bjørn Dæhli – mulige brudd på habilitet.

https://www.vg.no/sport/langrenn/i/E7GXA/rognlien-vil-ikke-granske-skiforbundet

Vi er her tilbake til sommeren 2013, hvor NSF inngikk utstyrsavtale Bjørn Dæhlis selskap. De tre involverte hadde åpenbare relasjoner, som uten tvil utfordret gjeldende regelverk innenfor habilitetsområdet.

Petter Gottschalk mente i denne sammenheng følgende:

“Petter Gottschalk mente i dagens VG-artikkel om Skiforbundets utstyrsavtale og rollene til Erik Røste, Åge Skinstad og Bjørn Dæhlie, at det nå burde være naturlig for Idrettspresidenten å sette i gang en ekstern granskning av rollene og den prosessen som førte frem til utstyrsavtalen”.

I samme artikkel sier idrettspresident Børre Rognlien:

“Men uten at Skiforbundet selv finner noe kritikkverdig kommer ikke idrettspresident Børre Rognlien til å foreta seg noe.

– Vi gransker ikke det som foregår i enkelte særforbund, og idrettsforbundet går ikke inn i markedsavtalene til særforbund. Det får internt styre og kontrollkomité gjøre. Vår oppgave er å holde lovverket så godt som mulig til enhver tid, sier Rognlien”

Idrettspresidenten hevder med dette at det er opp til NSF å avgjøre hvilke tiltak NSF skal treffe, dvs. styre og kontrollkomite. Samtidig åpner idrettspresidenten for at hvis NSF finner noe kritikkverdig, kan idrettspresidenten foreta seg noe. Det er vanskelig å forstå det på noen annen måte.

I denne saken er imidlertid både generalsekretær, skipresident og styre inhabile, eller ute av stand til å handle adekvat i forhold til situasjonen, samtidig som at kontrollutvalget rapporterer til Skitinget annet hvert år. I denne situasjonen er derfor kontrollutvalget snarere en instans som heller skjuler ledelsens brudd på NSFs regelverk enn å avdekke brudd. Når også styrets kontrollfunksjon er satt ut av funksjon grunnet samrøre mellom generalsekretær, skipresident og en rekke andre i styret, er alle tilsyns- og kontrollfunksjoner satt ut av drift. Se for øvrig punktet om varsel mot Kontrollkomite under.

Situasjonen er derfor følgende:

Styret i NSF nedsatte et evalueringsutvalg, forankret i skikretsene ultimo oktober mnd. 2021. Bakgrunn for evalueringen var Hopp-saken.
Skikretslederne ga sitt “samtykke”, uten mandat fra egne styrer, representert av AU for kretsledere. Leder for AU kretsledere har i tillegg anbefalt seg selv som medlem i evalueringsutvalget og blitt valgt. Forankringen var derfor personrelatert til kretslederne, ikke organisasjonsrelatert.
Mandatet var i hovedsak begrenset til forbedringspunkter knyttet til ledelsens håndtering av Hopp-saken, og en skulle ikke evaluere selve personalsaken. Utvalget har imidlertid tolket dette innskrenkende, og har utelatt å fokusere på de massive bruddene på NSFs regelverk i perioden juni – oktober 2021.
Rapporten ble fremlagt den 29.01.2022. Rapporten fremstår som ubalansert, men på tross av dette ble det allikevel rettet alvorlig kritikk mot NSFs ledelse og styre.
Hverken generalsekretær, skipresident eller noen andre i styret har så langt tatt selvkritikk, heller tvert om.
Allerede dagen etter, den 30.01.2022, ble det avholdt hastemøte i skistyret, og en besluttet 4 hastesaker anbefalt av utvalget.
Med utgangspunkt i håndteringen av Hildrum-rapporten, som har ligget ubehandlet i 2 år, er det lov å undre seg over det utrolige hastverket skipresidenten og generalsekretæren har hatt i denne situasjonen.
Det fremstår som om evalueringsrapporten kun har hatt som motiv å skape et grunnlag for å legge historien død, og legitimere videreføring av dagens regime, uten konsekvenser for de evaluerte. Tempoet i oppfølgingen underbygger også at NSFs ledelse må ha hatt god kontroll på innholdet i rapporten i god tid før fremleggelsen.
Styreprotokoller som nå er frigitt, underbygger også at styret har jobbet parallelt med flere av de sakene som nå er fremmet som hastesaker av evalueringsutvalgets rapport.

Hovedspørsmålet for både NSF og idretten for øvrig må derfor være: Hvor langt kan en generalsekretær, president eller styre gå i å bryte eget lovverk, regelverk, instrukser og verdigrunnlag, før det får konsekvenser?

Håndteringen av denne saken vil skape presedens for fremtiden, og vil ha betydning for alle forbund underlagt NIF.

Som vist til ovenfor, i 2013 gjaldt det potensielt brudd på habilitet, uten at det da var mulig for verken NSF eller NIF å gjøre noe. I dette tilfellet er det gjennom evalueringsutvalgets rapport, samt denne rapporten, dokumentert massive brudd på regelverket, uten at det synes å ha noen som helst betydning. Skipresidenten trekker seg bare på grunn av at timingen er bra og tilstanden i NSF oppleves som god.

Med henvisning til hva idrettspresidenten sa i 2013, er det derfor all grunn for NIF å intervenere i denne situasjonen, og bidra til å trekke opp grenser for norsk idrett.

Skipresidentens oppfatning må imidlertid kunne beskrives som en vrangforestilling. Omdømmet er på et bunnivå, sponsorer er avventende, de økonomiske tapene er store, og skigrasrota har mistet all tillit.

Generalsekretæren har ikke kommentert sin egen rolle, og har så langt heller ikke signalisert sin avgang. En rekke skikretser har allerede anmodet om generalsekretærens avgang, men skipresidenten har av ulike årsaker ikke evnet å etterkomme kretsenes krav.

Styret har vært fullstendig taust, eller for å si det på annen måte, protokoller gjemmes bort, og vi vet rett og slett ikke hva styret har holdt på med i store deler av denne perioden.

Med bakgrunn i det dokumenterte vanstyret er det da nødvendig å fremme varsler mot alle involverte i denne saken, da med hjemmel i § 13 i de etiske retningslinjer for skiidretten.

I tillegg må saken forfølges mot NIF, for å trekke en eller annen grense for hvor langt en kan gå i brudd på idrettens regelverk før det får konsekvenser.

Hosle 04.04.2022

Foreningen Skigrasrota
Audun Høisæther
styreleder